Originaltittel: Cidade de Deus
Regi: Fernando Meirelles og Kátia Lund
Manus: Bráulio Mantovani (basert på en bok av Paulo Lins)
Produksjonsår: 2002
Nasjonalitet: Brasil / Frankrike
Medvirkende: Alexandre Rodrigues, Leandro Firmino, Phellipe Haagensen, Douglas Silva m.fl.
Den harde virkeligheten som eksisterer i favelaene og de fattigste strøkene i Brasil har blitt portrettert gjennom film mange ganger, den mest kjente er kanskje Black Orfeus, som lener seg mot det romantiske så mye som den kan. Noe av denne romantikken finner man også i City of God – selv om den skjuler seg under rå vold -, en film som tar oss gjennom livet til en rekke gutter som bor i dette stedet med det ironiske navnet utenfor Rio de Janeiro.
Men dette er ikke slummen som du tror det. Bygd på 60-tallet med hensikten for å tilby husløse et hjem, ble Cidade de Deus en marginal favela med egne lover, stengt fra innsiden. Guttene herfra spiller fotball som alle brasilianske kids, med tiden lærer dem at det er vanskelig å gå en vei som ikke stopper innom kriminalitet.
Filmen tar oss med gjennom to tiår og forteller oss hvorfor. Allerede i starten viser filmen oss bilder som forbereder oss på nivået av vold som vi kommer til å se og det jaktelementet som råder over slummens beboere.
Og det som slår hardest i Fernando Meirelles’ film er framvisningen av en helt ny generasjon som er kjent med kriminalitet, av unger som dreper i et alder hvor de starter å lese, av gjenger med shitkids som starter en terrorbølge og arver eierskap over det kaotiske mikrokosmosen som favelaen er i perioder med maktbytte.
Hovedpersonen Buscapé lever sin skjebne midt i krysset mellom alle disse. Og når disse valgte å skyte med pistoler, valgte han et fotokamera. Og når han viser at han nærmest har null skills når det kommer til å være forbryter, så gir hans status som Cidade de Deus-beboer muligheten til å ta close-up bilder av kampene mellom rivaliserende gjenger.
Det som Meirelles presenterer i denne filmen, er en observasjon av forskjellige grupperinger, og behandler personene som representanter av et sosialt miljø. Skuespillet er kjempebra og forstyrrende til tider, når man tenker på at nesten alle som spiller i filmen er uprofesjonelle.
Handlingen er objektiv men ikke kald, og har sine beste øyeblikk når den styrer unna moralsk dømming. Fortellingen er bevegende, fleksibel, med en rytme som kicker inn adrenalinen: skulderkamera, delt skjerm med samtidig handling, tidshopp, forsiktig valgte farger og musikk til hver epoke. Kom igjen, dette er en storfilm!
Volden minner litt om Elskede Kjøtere, og å sammenlikne filmene i sin helhet mot hverandre er ikke urettferdig. Begge er filmer som gjør fattigdommen banal, men som også får deg til å tenke over det.
Skrevet av Miklo Stroszek
