På den fjerde kinoen vi besøkte ga vi nesten opp. Det skulle visst ikke være mulig å ha en rolig kveld i Barcelona dersom man ikke behersket spansk, fransk eller portugisisk flytende, uten behov for engelsk teksting. Vi, det vil si jeg og mitt reisefølge, Nytvedt og Sandvik, hadde hatt en mildt sagt bedervet dag fylt av skuffelser på den kulinariske, merkantile og nå altså kinematiske fronten. En umild mandag på tur i det store utland, leie av strender og tapas, billige mojitos og spansk service, var vi på jakt etter det ene stedet som alle land har til felles, den luftkondisjonerte kinosalen vi kunne fastne til i, synke ned i myke seter med popkorn, brus og snus og la tankene forsvinne et par timers tid.
På den fjerde kinoen sto vi og vurdert seriøst om vi skulle kjøpe billetter til Transformers 2 med spansk tale.
– Alvorlig talt, gutter, hvor viktig er egentlig dialogen i denne filmen?
– Vet ikke, jeg, ass…
– Men, Megan Fox, da, hæ? Og action og greier! Hakke no’ å si om dem prater engelsk eller røverspråk, vel?
– Jojo, men…
– Nja…
Vi trakk på det og etter litt om og men bestemte vi oss for at vi skulle spørre en siste gang. Et simpelt spørsmål, trodde vi. Finnes det noen kinoer i denne byen som viser engelsktalende film?
Første gang vi spurte var på hotellet. Resepsjonisten sendte oss til en gate ikke langt unna, rett forbi Avinguda Y Milanos, men det viste seg å være en skeiv filmfestival. Ikke noe galt i det, for så vidt, rent bortsett fra at ingen av filmene var på engelsk og visningen for lengst hadde begynt. En tykk mann med briller og et ekstra godt øye til hr. Sandvik, for anledningen kledd i sin nå ganske beryktede fedora, sendte oss videre mot et cinemaplex han mente kunne tilfredsstille våre behov. På veien dit bestemte vi oss for å spise, og alle tre ble enige om at vi skulle ha oss en skikkelig god middag i dag, budsjettet be damned, siden vi ikke skulle ut på tur og bruke pengene våre på paraplydrinker (øl) og andre usofistikerte, men akk, så trivelige, utskeielser Barcelonas netter har å tilby.
3 menn på jakt etter restaurant er en klønete sak i seg selv, og når man legger til 6 timer med mislykket shopping tidligere på dagen, er det bare et spørsmål om tid før matlyst blir til blodtørst og struper blir angrepet. Etter å ha slått fast at vi ikke ville ha tapas (jeg selv), italiensk (Sandvik) eller fransk (enstemmig), virket den rike barcelonske restaurantfloraen med ett som en forblåst tundra. Til slutt fant vi frem til et lite sted som utlyste det noe brooklyneske løftet om japansk/nycaliforniansk kjøkken, og etter litt om og men og akk og stønn bestemte vi oss for å sette oss ned. Til alt overmål endte vi alle tre med å prøve å bestille hamburgere(!), bare for å få beskjeden om at siden klokken ennå ikke var åtte (Nei, herre, den er jo tross alt bare kvart på! Skulle tatt seg ut, hva?), var middagsserveringen ikke startet, men han (servitøren) kunne gjerne spørre kokken om han likevel kunne diske opp noen godsaker for oss. Lettelsen da han returnerte med beskjeden om at det skulle gå i orden, var stor, så vi bestilte hver vår burger med pommes frites og villsoppsaus med wasabikrem og blåost. Så, ålreit, vi bestilte en flaske cava på deling og noe sprudlevann ved siden av, og ventet på maten. På bordet ved siden av oss satt en amerikansk familie og delte sushitapas, og de to yngste har allerede fått burger servert, og herre, hvor den ser nydelig ut. Et stort, blodig stykke biffaktig burgerkjøtt med delikat salat og en kremet saus, strimlet pommes frites som nærmest drypper av eddik og dandert med aioli og soltørket tomatpaté. Vi kan ikke vente stort lengre da kelneren kom tilbake med noe som ikke lignet på det vi ventet på i det hele tatt. Et lite stykke kjøtt dandert på noe som mest av alt lignet en Melba-toast, med altfor mye saus og en bitte liten skål pommes frites på deling, og utsøkt som det enn smakte, det var så vidt en forrett, og ikke på langt nær mettende. Til den nette sum av 11.95 euro. Per person.
Jeg holdt på å gå i taket. Sulten var langt fra stilt, vi hadde dristet oss til å besøke en KFC for å bøte for det mislykkede restaurantbesøket litt tidligere på kvelden, og selv om lukten hadde slått oss i bakken allerede før vi gikk inn de skitne dørene, så hadde vi forsøkt oss på en kyllingsandwich. Vel. Kylling er jo en mild overdrivelse, en liten eufemisme for hva det er de egentlig pusher på disse såkalte ”restaurantene” sine. Som sagt, sultne og ikke så rent lite kvalme, kom vi endelig frem til denne internasjonale kinoen vi hadde hørt så mye om, som skulle være rett rundt neste sving, ned neste gate, forbi neste kryss, og der hadde vi valgene mellom fransk, italiensk, tysk film, alt annet, skulle man tro, enn noe så simpelt som en engelsktalende film, en blant den store majoriteten av filmer som blir produsert her i verden. Det var da jeg så navnet. Eller navnene. Under tittelen Tetro*. Vincent Gallo! Francis Ford Coppola! Coppola! Far til den nydelige Sofia. Med sin første spillefilm siden, ja,
– Gutta! Det er Coppolas første film siden Dracula, jo!*
– Og Vincent Gallo, han er jo ganske bra, hva?
– Kødder du? Han er jo Johnny Depp på en måte Johnny Depp streber etter å være. Crispin Glover er kanskje den eneste som kan sammenlignes!
– Ålreit. Vi ser’n.
De neste drøye to timene var som en drøm, som i et mareritt, som første gang du åpner øynene etter at verden har falt i grus, hvert eneste bilde et kunstverk, ren sødme og bitterhet og skjønnhet og styggedom kastet mot oss i 24 bilder i sekundet, en frivillig voldtekt av allerede forstyrrede og trøtte sinn. Jeg gråt stille tårer, ansiktet mitt speilet utmattelsen jeg følte i hele kroppen og vi forlot salen som andre enn de vi var da vi gikk inn. L’homme nouveau. Oss selv, 2.0. Vi fant en bar ved navn Manchester og drakk en øl i stillhet. En ble to og til tonene av Stone Roses så vi på hverandre med en utmattet glede, en ren fryd av å være til, av å få leve, her, nå, over å ha fått oppleve og skulle oppleve livene våre i så mange år og så lenge til. Sandvik ble den første til å bryte stillheten med et drag av sigaretten han delte med Nytvedt.
– Herregud.
Og det var godt.***
* Unge Bennie ankommer Buenos Aires for å finne sin eldre bror Angelo (som nå kaller seg Tetro), som han ikke har sett siden han var bitte liten. En for å si det mildt komplisert familiehistorie utfolder seg når vi gjennom tilbakeblikk på Tetros og deres felles fars respektive historier og nåtidsnarrativet beveger oss dypere og dypere inn i kjernen av en families hemmeligheter. Et utsøkt metanarrativ utfolder seg i lag på lag i denne enestående filmen som bare kan kalles ved étt riktig navn; et epos.
** Ikke helt sant, da hukommelsen spilte meg et puss. Han har selvsagt laget Jack (1996), den middelmådige The Rainmaker (1997) og den utrolig merkelige Youth Without Youth (2007) i mellomtiden. Men men…
*** Kanskje ikke helt. Denne filmen har langt fra fått den distribusjonen den trenger og fortjener. Ingen releasedate i Norge, og ingen i sikte. Kjenn deres besøkstid, dere monstrøse filmfolk, dere blockbustertilbedende hunder av rasen kinosjefer, dere indiekids som legger tid og krefter i å distribuere kvasiintellektuelle roadmovies om ingenting. En gigant har våknet til liv!
Relaterte Saker: