Jean-Luc Godard har gitt film en lang og rik dose arbeid. Siden debuten hans i 1960 med Til Siste Åndedrag har Godard lagd over førti langfilmer, en rekke kortfilmer og mange timer med video, for å ikke nevne hans anmeldelser i Cahiers du Cinema som gjennom 50-tallet eksisterte før hans filmer og overlappet hans karriere som filmskaper. Godard har til og med uttalt at han ser på sine filmer som en måte å kunne utrykke sine meninger på i like stor grad som anmeldelsene hans, noe som også tillater publikum å forstå filmene hans bedre.
Godards karriere er konvensjonelt sett delt i tre faser. Den første – den nye franske bølgen – starter med Til Siste Åndedrag. Hvor denne perioden slutter har skapt en historisk debatt. Noen mener at bølgen som et fenomen var over i 1962. Andre mener at perioden kan bli forlenget fram til mai-opptøyene i 1968.
Med Godards stigende politiske engasjement rundt den samme tiden, kan man innlede den andre perioden hans fra dette tidspunktet, da han forlot sin posisjon som berømt artist til å bli involvert i et mer kollektivt og kontroversielt ideologisk motivert filmskaping. Denne perioden varer fram til 1972.
Godards tredje fase finner sted i starten og i midten av 70-tallet, da han gikk tilbake til mere mainstream filmlaging, som med Tout Va Bien fra 1972 og Sauve qui peut (la vie) fra 1979. En av de viktigste utviklingene under denne perioden er Godards bruk og eksperimentering med videoteknologien.
Under den nye franske bølgen og kort etter hadde Godard en utrolig tempo, hvor han noen ganger skøyt to filmer samtidig. Under denne perioden lagde han 17 langfilmer og 11 kortfilmer, og denne tiden huskes best gjennom hans samarbeid med fotograf Raoul Cotard og skuespilleren Anna Karina, som var gift med Godard for en periode på 60-tallet. Hun deltok i sju filmer og etablerte et produksjonsselskap med Godard, kalt Anoushka Films.
I filmene som Godard lagde fram til 1968 eksisterer det et bevisst kjennskap til filmhistorie, sammen med en kritisk analyse av cinematisk språk og og mulighetene for å leke med cinematiske former. Vi kan gå helt tilbake til Til Siste Åndedrag for å kunne se at Godard boltrer seg løs på de generiske mulighetene til Hollywoods B-filmer, men også at han utnyttet bruken av disse innen et fransk kontekst ved å samkjøre dem mot bakgrunnen til det hverdagslige Paris. Her møter sjanger dokumentarfilmen.
Ønsket om å utforske det fiksjonelle i en dokumentar og vice versa er en kritisk del av filmlagingen til Godard. Jean Rouch, kjent for sintt arbeid med etnografiske dokumentarer, hadde en veldig stor innflytelse på Godard etter at han studerte etnografi på Sorbonne-universitetet på slutten av 40-tallet. Like viktig var den italienske regissøren Roberto Rosselini, hvor filmene Roma, Åpen By(1945), Paisan (1946), og Tyskland, År Null (1947) og Rosselinis seneste filmer lagd sammen med sin kone Ingrid Bergman som Voyage To Italy (1954), hvor med sin høye “moderne” bruk av dokumentariske grep for å lage fiksjonelle historielinjer var like viktige for mange filmskapere i den franske nye bølgen.
Gjennom hele 60-tallet brukte Godard generiske former for å analysere det franske samfunnet. Alphaville (1965), for eksempel, bruker science-fiction og spionthrilleren i en salig blanding sammen med elementer fra den tyske ekspresjonismen, for å lage en dystopisk visjon om et umenneskelig, teknokratisk samfunn. Med filmer som Vivre Sa Vie (1962), Un Femme Mariée (1964) og Deux ou trois choses que je sais d’elle (1966) ble det klart at Godard med et kamera var i like stor grad en kritiker av det sosiale som det filmatiske.
Dette elementet av sosial kritikk ble viktigere på slutten av 60-tallet, da Godards politikk ble mer eksplisitt i hans analyse av forbrukersamfunnet og hans fiendtlige holdning ovenfor amerikansk imperialisme (særlig under Vietnamkrigen) og hva han så på som dens propagandamaskin; Hollywood.
Når La Chinoise (1967) og Weekend (1967) kom ut, hadde Godard allerede blitt radikalisert etter Langlois-affæren. Den politiske uroligheten etter mai 1968 – hvor Godard, Truffaut og andre svarte med å stenge Cannes-festivalen i solidaritet med protestene til studenter og arbeidere – forandret karrieren til Godard, og mange andres også. En levende legende.
Skrevet av Miklo Stroszek
Relaterte Saker: