Originaltittel: Rane
Regi: Srdjan Dragojevic
Manus: Srdjan Dragojevic
Produksjonsår: 1998
Nasjonalitet: Tyskland / Serbia
Medvirkende: Dusan Pekic, Milan Maric, Miki Manojlovic, Dragan Bjelogrlic
Når enkelte folk referer til filmer de så når de var drittunger, eller musikken de hørte, så forstår jeg hvor rar jeg egentlig var, og fortsatt er. Når det kommer til film- og musikksmak i hvert fall. Mens de fleste 15-16-åringer sjekka ut ting som Men In Black elsket jeg Rane av Srdjan Dragojevic, for eksempel.
Den har jeg nå sett bortimot ti ganger for meg selv siden den første gangen, og hvor mange ganger jeg så den med min bosniske kompis på den tiden aner jeg ikke. Den gangen fiska vi fram VHS-tapen fra hylla til foreldrene og så den uten undertekster, til glede for meg, fordi jeg fikk servert improviserte oversetninger underveis.
Nå, ti år etter, er det en ting jeg skjønner. Rane er kanskje en av de mest underholdende serbiske filmene som finnes, sammen med Lepa Sela Lepo Gore, som jeg har blitt fortalt betyr noe som Fine Byer Brenner Fint.
Vi befinner oss i Beograd under borgerkrigen i 1993. To unggutter vokser opp under sterk innflytelse fra krigen, serbisk nasjonalisme, gangstere fra nabolaget og generell fattigdom. Det virker som om deres vennskap er det eneste som holder sammen mens resten av verden faller sammen. Under filmen følger vi dem i noen år, fra de er unggutter til de vokser opp til å bli kjente gangstere.
Måten guttene blir filmet underbygger vennskapet dems; vi ser begge alltid sammen på skjermen, og når det bare er en som vises, så er ikke den andre langt ifra. Filmen viser gata, og kamera holder seg der og filmer ustødig, rotete, og fanger sinnsstemningen med en gang.
Noe av det rare med Rane, og som kanskje kan sies om serbisk film generelt, er at den klarer å bevare humøret uansett om den skildrer faenskap og krig. I Rane er det mange vitser som blir fortalt, morsomme handlinger som skjer, og tullete karakterer som dukker opp gjennom hele filmen. Å klare å balansere humor og elendighet er vanskelig, men det virker å falle naturlig for serbere.
Skrevet av Miklo Stroszek
